«Jeg gråter for meg, og jeg gråter for deg, og jeg gråter for andre som trenger plass, men ikke får det», skriv ei frustrert dotter i dette sterke lesarbrevet. (Illustrasjonsfoto)
«Jeg gråter for meg, og jeg gråter for deg, og jeg gråter for andre som trenger plass, men ikke får det», skriv ei frustrert dotter i dette sterke lesarbrevet. (Illustrasjonsfoto)

Lesarbrev: Kjære mamma

Publisert 27.11.2017 kl. 05.00. Oppdatert kl. 13.21.

I dag er jeg sint og lei meg, mamma. På dine vegne og på mine vegne. Du har vært lenge syk nå. De siste seks årene har vært tøffe for meg og mine søsken, men ikke minst for deg. Jeg kunne ha skrevet mye om sykdommen din, hvordan den påvirker deg, og hvordan den påvirker dine pårørende. Jeg har lest mye om sykdommen din, jeg har vært på kurs, og ikke minst har jeg erfart, jeg vet sikkert mer om akkurat den sykdommen enn mange i helsevesenet. Men det er ikke sykdommen som gjør meg sint og lei meg, ikke i dag.

I dag har du fått avslag på sykehjemsplass, mamma. Tenk det, det har blitt bygget et flott nytt omsorgssenter, og så er det ikke plass til deg. Når sykdommen nå har gjort deg så hjelpeløs at du ikke kan kle på deg selv, du kan ikke komme deg på toalettet, du klarer ikke finne hverken mat eller drikke, du finner ikke sengen din, du vet ikke alltid at du er hjemme i ditt eget hus, så kvalifiserer ikke det til en plass? Av og til havner du på gulvet, og av og til husker du å trykke på alarmen, men ikke alltid.

Jeg kommer innom hver dag, for å hjelpe deg på toalettet, eventuelt skifte på deg, for å varme litt mer middag til deg med mer, for jeg vet at selv om hjemmesykepleien gjør en fantastisk jobb, så blir det timer mellom hver gang de er innom. Timer du kan bli sittende tissevåt, timer du kan henge sovende over kjøkkenbordet eller i verste fall bli liggende på gulvet.

Du har villet bo hjemme lengst mulig, og jeg har villet at du skulle få lov å bli boende hjemme lengst mulig. Jeg har hjulpet deg så godt jeg har kunnet. Og jeg trodde jeg, mamma, at når både du selv og dine barn mente at institusjonsopphold ville være det beste, ja så ville de som tildeler plassene være enige i det. Jeg trodde at de ville høre på meg, som er innom hver dag. Hver eneste dag. Hjemmesykepleien fortjener bare skryt, men jeg vil anslå at det er 20 forskjellige personer som jobber der, hvor godt kjenner de deg?

Jeg skjønner det ikke, mamma. Jeg skjønner ikke hvordan det kan bygges et nytt omsorgssenter med ni færre plasser enn i gamle sjukeheimen. Jeg skjønner ikke at en reduserer plassene med 23 %. At det satses på serviceboliger er vel og bra, og det er sikkert mange som kan ha nytte av en sånn leilighet, og av dagtilbud på omsorgssenteret. Men at de foreslår det for deg, det sier meg bare en ting, og det er at de ikke kjenner deg, mamma.

Men jeg kjenner deg, mamma, jeg kjenner sykdommen din, og derfor gråter jeg i dag. Jeg gråter for meg, og jeg gråter for deg, og jeg gråter for andre som trenger plass, men ikke får det. Du er vel sannsynligvis ikke den eneste. En kan lese i avisen at det ikke er venteliste på sykehjemsplass i Tysnes, det høres fint ut, men da vil jeg vite hvor mange som søker og får avslag!

Onsdag er det åpen dag på det nye omsorgssenteret. Jeg skal gå opp dit jeg, mamma, og se hvor fint det er. Ordføreren har bestilt kake, men jeg tror jeg står over. Det vil være kake med bismak, bismak av skuffelse.


Siste saker Gå til framsida

Endeleg sjåførskule på Tysnes

Terje Grahl har drive sjåfør-skule i Bergen i mange år. No bur han på Reksteren og har starta sjåføropplæring også på Tysnes. Interessa har han merka.