Tysnesdrøsen
Ikkje brenn inne med noko

Når nettene vert lange

Snø i Manchester.
Ketil Rage sitt bilete

Det er mellom eksamensangst, kaffekanner og panikkfylte skrik over arbeid som står att at eg skriv denne bloggposten. Siste kritikk av arbeidet vårt på arkitekturskulen i Manchester dette semesteret er på måndag; eg vaknar kvar einaste dag med panikkfylte tankar, etter draumar om tid som svinn hen. Kvar dag fell utanfor timeplanen, og mengda med arbeid som burde ha vorte gjort veks for kvar dag eg utsett. I byen mellom trafikk, folkeliv og ein utruleg livleg infrastruktur riv eg meg i dei få hårstråa eg har att på ein rotete studenthybel. Ute er bakken dekka med eit kvitt teppe som lokkar byen inn i ein søvnfylt transe.

Studentane let seg forvandla til små born då snøen gjev dei uendelege høve for å gjenleva barndomen deira gjennom snøballkrig og optimistiske forsøk på aking. Snøen i Manchester endrar eit grått industrilandskap til eit audmjukt eventyr, og det kjennest som om den plutselege forvandlinga bringar med seg ei spesiell stille.

Det er med eit snev av sakn eg fortel om det stadig kaldare livet i Manchester, av di eg eigentleg skulle ynskja eg var heime på Tysnes då vinteren fyrst kom.

Om det er vemodig eller ikkje får vera. Som alle andre plassar i den vide verda forandrar Tysnes seg radikalt med sesongane. Våren gjev ein enorm vitalitet til alt rundt deg, sumaren lar deg springa fri i naturen, hausten jagar deg inn, vel plassert i sofakroken, medan vinteren gjev ei absolutt stille som ein ikkje finn nokre andre plassar. Då Tysnes er verdas venaste øy om våren, den mest livlege staden om sumaren og eit melankolsk sukk om hausten, er vinteren på Tysnes eit dekke av stille, for kvile og ettertanke. Vinteren er ei dvaletid, og når eg ikkje eingong finn vegen ut av rommet fordi eg har lagt ut alt arbeidet mitt på tak, vegger og golv, skulle eg ynskja eg kunne gøyma meg vekk, stikka hovudet i snøen og ikkje opna augene før snøen har smelta.

Det er den dvalen, eller kvilen, eg saknar, når dagane går forbi utan at dei verkeleg svinn hen.

Det unike med å veksa opp så tett på naturen, er korleis det verkar på deg i så stor grad gjennom resten av livet ditt. Synet og lukta av vinteren, kulden som bit seg i kinnbeina mine, voggar meg fleire år tilbake. Eg minnast då skulen slutta klokka to presis (me fekk aldri gå heim tidleg), og me sprang heim for å henta akebretta. Etter timar med aking, og fleire tapte kameratar på ferda som anten hamna i buskane eller elva, vende me slitne heim og inn i varmen frå vedomn og ull-labbar.

Så eg skulle ynskja eg var på Tysnes no, om eg så måtte ha rodd frå Skottland. Eg vil setja segl frå skulearbeid, frå seine kveldar, lite søvn, innrømma at eg aldri var klar for den store verda. No vil eg berre ha brunost til frukost og gå ut i kulden om eg sjølv føler for det; ikkje fordi eg har førelesingar neste dag.

Når eg kjem med ferja inn til Våge kai om nøyaktig to veker, veit eg nett kva eg har lyst til å gjera; ingenting.